Kong Fredrik

- Bottom line her, sa Fredrik Skavlan med en uangripelig fasthet, er at jeg har stor sympati for folk som irriterer seg over meg. Jeg skjønner dem godt.
Det var en sen kveld under skråtaket i en italiensk restaurant i Oslo sentrum, utenfor pisket høsten i trærne, og over det tredje eller fjerde glasset med rødvin fra Toscana kom erkjennelsen:
- Denne gutteaktige latteren, sa Skavlan sarkastisk. - Det sjarmerende smilet og den ekstreme vennligheten.
Han ristet på hodet.
- Hadde det ikke var for at jeg var meg, så ville jeg irritert meg i hjel. Hvis jeg fortsatt var TV-anmelder i Dagbladet, for eksempel, og hadde sett den fyren i dette talkshowet på TV, så... Jeg ville vært den som hatet ham sterkest av alle. Jeg ville syntes at jeg var jævlig enerverende.
- Men?
- Men han fyren på TV er jo meg. Og jeg er nok litt mer forsonlig overfor meg selv enn jeg er overfor andre.

Det var det han sa. Så spurte Fredrik Skavlan veloppdragent kelneren om det var mulig å få litt iskrem. En kule bare, eller just one ball, som han sa fordi kelneren var italiensk og ikke kunne annet enn engelsk. Vanilje, pistasj, hva som helst.
- Du er irriterende selvbevisst og selvironisk, sa jeg.
- Hva mener du? sa han.
- Du peker på irriterende trekk ved deg selv før jeg rekker å gjøre det.
- Ja, sa Skavlan.
- Det er både et personlighetstrekk jeg er velsignet med - og en teknikk for å avvæpne folk som er i ferd med å avsløre meg.

Den samme morgenen ringer Fredrik Skavlan fra kontoret sitt på Marienlyst. Han må være kort. Kjell Bækkelund har insistert på å møte ham til en kopp kaffe om noen minutter.
- Har du sett Se og Hør, eller? spør Skavlan.
Ukebladet har skrevet om ham. Saken omhandler NRKs pressebilder. Alle programlederne er blitt fotografert, og ifølge artikkelen skal Fredrik Skavlan ha krevd å bli fotografert av den berømte hoffotografen Morten Krogvold. Det mer enn antydes at mannen er blitt stormannsgal.
Tittelen lyder: "Skavlan bestilte hoffotograf - nå er han helt konge!"
- For det første, sier Skavlan iltert på telefonen, så er ikke Morten Krogvold dyr, som det blir påstått. Tvert imot! Han er ganske billig! For det andre ble jeg spurt om det var greit for meg at Morten Krogvold tok bildene av meg. Og da sa jeg greit. Jeg har da ikke bestilt noen ting!
- Hva skal du gjøre med dette da?
- Jeg skal ringe dem og kreve beklagelse. Jeg gjør det hver gang de har skrevet noe de vet er feil. Ringer ned dit og kjefter og er sur. «Nei, nå er han på tråden igjen,» tenker de da. «Psyko-Skavlan krever ny beklagelse».
- Du skulle ikke bare la det passere, da?
- Nei! Det er som å forsøke å lære hunder ikke å bæsje inne. I gamledager skulle man jo gni snutene deres ned i teppet for at de skulle slutte med det. Sånne artikler strider mot alt jeg står for rent faglig, og da blir jeg fryktelig irritert.
Skavlan må snart legge på.
Bækkelund venter på ham.
- Er du blitt stormannsgal, da?
- Det fremste kjennetegnet på stormannsgalskap er vel at man er den siste som oppdager det. Så jeg tror svaret på det spørsmålet må bli ja.

Du så det kanskje på TV. NRK2s programleder Erik Aasheim spurte Fredrik Skavlan i forkant av kronprinsbryllupet ifjor om han var kjøpt og betalt av Slottet. Skavlan ble noe i nærheten av vill i blikket og skjelte ut sin forfjamsede kollega Aasheim direkte på TV. Folk var i sjokk. Svigermorsdrømmen var etter alt å dømme gått bananas. Det ble ikke bedre da en historiker ved navn Jan Hustad skrev en artikkel i tidsskriftet Samtiden under tittelen «Fredrik den Kåte», der han påsto at Skavlan behandler sine kvinnelige gjester som pyntedukker og sexobjekter, og at han selv sitter der og sikler på dem som en logrende, kåt hund. Fredrik Skavlan slo hardt tilbake på kronikkplass i VG.
- «Fredrik den Kåte»! Alvorlig talt. Jeg er en trebarnsfar fra Vinderen, altså, som ble samboer i en alder av 17 år og giftet meg på min mors oppfordring da kjæresten min ble gravid fem år senere. Jeg er ikke det man kan kalle en rundbrenner.
- Hvor mange har du ligget med, strengt tatt?
- Høhøhø! Nei, du, det vil jeg ikke svare på. Det blir for flaut, altså. Det jeg kan si er at jeg tror Espen Eckbo har ligget med færre enn meg. Men han er den eneste jeg kan komme på.
Fredrik Skavlan blir stille over den smeltede pistasjen.
- Jeg var aldri ungdom, vet du, sier han. Jeg gikk rett fra å være barn, som satt inne og tegnet, til å bli en voksen, ansvarsbevisst familiemann. Harald Eia har forsøkt å tegne et bilde av meg som en liten, puslete gutt som har sittet inne hele livet og spilt fiolin. Og kanskje har han litt rett. Det var veldig mye jeg ikke kunne være med på fordi jeg var dårlig i ballspill. Men jeg løp ganske fort. Og så var jeg god til å danse.
- Hehe.
- Ler du av det?
Fredrik Skavlan ser oppriktig undrende ut:
- Er det liksom litt sånn femi det da? Insinuerer du at det er min mangel på ballfølelse som er årsaken til at jeg har ligget med såpass få damer?
- Jeg har ikke sagt noen ting. Jeg bare lo av at du var god til å danse.
- Ja, der har du meg. Yngstegutten i søskenflokken som tegnet, danset swing og løp som faen når noen skulle slåss.

Yngstegutten er talkshowvert på sjuende året. Han tjener såpass med penger at tabloidavisene finner grunn til å skrive om det. Han har skinnstoler fra Italia og Volvo med satelittnavigasjonssystem og to hundre hestekrefter. Han vurderer til og med å gå til anskaffelse av en Rolex. Hans mener det ville passe godt til hans diskrete eleganse på TV-skjermen. Og selv om han insisterer på at han fremdeles er den helt vanlige fyren som smører matpakke, betaler korpspenger og handler på Rimi, så er det ett og annet som har endret seg i Fredrik Skavlans liv.
- Jo da. Den økte oppmerksomheten fra kvinner var jo helt påfallende, medgir han.
- Ble du smigret?
- Det var vel heller motsatt, at jeg minnet meg selv om hvorfor jeg plutselig fikk all denne oppmerksomheten. Og da jeg skjønte at det var fordi jeg var på TV, ble jeg vel mer deprimert enn smigret. Men jeg hadde jo en periode...
- Som nyskilt?
- Ja. Jeg var single i hovedstaden. I et halvt års tid. Jeg hadde vært samboer siden jeg var 17 år, jeg hadde vært igjennom en skilsmisse, og jeg skulle liksom finne ut av ting. Jeg hadde jo hørt at andre hadde hatt så moro av tilværelsen som single. Så jeg hadde en og annen date da. Og...
- Og?
- Det var jo ikke så vellykket.
Fredrik Skavlan forteller om en mail han hadde fått på jobben. Fra en mystisk kvinne som ville treffe ham og som hadde ganske ekspansive forestillinger om hvor langt de to kunne gå. Det var liksom ikke måte på, og Skavlan, som knapt nok hadde vært på date i hele sitt liv, og langt mindre på blind date, tenkte at dette må jeg prøve. Dette kan bli vilt, fantaserte han, helt fullstendig vilt! Oj, oj, oj, så vilt det kan komme til å bli.
- Alternativet var å bli hjemme alene. Med en bøtte iskrem og Kommisær Rex på TV. Så jeg dro. Jeg var desperat. Og da jeg kom til kafeen på østkanten, ba jeg til Gud om at det ikke måtte være hun som gikk inn døra foran meg.
- Men det var det?
- Ja, og alle fantasiene mine forsvant som dugg for solen.
- Fordi?
Fredrik Skavlan sitter litt urolig på stolen, vrir seg.
- Hvordan skal jeg si dette da, begynner han. - Jo. Altså. Jeg er er liberal når det gjelder dette med utseende, veldig liberal. Jeg mener at jeg kan oppdage den indre skjønnheten, virkelig. Jeg har ingen behov for å være sammen med en modell, men enkelte er jo...
- Ja?
- Enkelte er jo direkte utiltalende.
- Og kvinnen du skulle treffe?
- Ja, hun var i hvert fall ikke tiltalende.
- Hva mener du?
- Hun var ikke vakker, det må jeg kunne si. Hun var stygg som et troll! Og så var hun veldig ung. Men det verste var at hun holdt på å frike av nerver. Jeg satte meg ned, inntok en faderlig rolle og satt der og trøstet henne i tre kvarter. Så kom jeg meg til helvete bort.
- Og så gikk du i deg selv?
- Ja. Det gjorde jeg. Dét var trist, det. Den perioden der må kunne kalles Den dypeste grunn. Jeg gikk alene gjennom byen i regnværet, stoppet og kjøpte meg en kebab, gikk videre, mens det regnet oppi kebaben, og dressingen blandet seg med vann. Så gikk jeg hjem og la meg alene. Det var nitrist.
- Ingen one night stands?
- Nei, det har jeg aldri fått til. Jeg blir så forferdelig søvnig. Når klokka blir fire og folk driver og inviterer hverandre med seg hjem, da vil jeg bare sove.

Fredrik Skavlan ler.
Han sier at han burde vært sjømann. I hvert fall i noen år. Det ville gjort biografien hans mer fargerik. Noen år på en skute med en brud i hver havn. Petter Nome var jo sjømann, forteller Fredrik; Petter Nome var jo nede i Rotterdam og holdt på, han kan fortelle i det vide og det brede, han var både her og der.
Fredrik blir alvorlig. Han er redd jeg skal misforstå.
- Dette er ikke noe jeg tenker på nå, altså, sier han.
- Jeg er rolig. Jeg skulle gjerne hatt det bak meg, men det har jeg ikke, og jeg har slått meg til ro med at jeg ikke kan starte på russetiden min nå. Jeg er blitt 36 år, og jeg leste i VG at man er ungdom til man er trettifem. Sånn føles det også. Jeg er ikke ung gammel lenger. Jeg er bare gammel. Og med unntak av at ryggen er litt vond og vikene er litt høye, så føles det godt.

Fredrik Skavlan var 17 år da han ble samboer, 23 da han ble far, 30 da han ble talkshow-vert på TV og 32 da han ble skilt. Han bor i en vertikaltdelt tomannsbolig på Vindern med kjæreste, tre barn og den rastløse terrieren Willie. Nå har han skrevet boka 100 ting å gjøre før du dør, hvor han og hans researchere fra NRK, Leif-åge Reme og Marianne Torp, har intervjuet kjente og ukjente om de små og store begivenheter et liv kan romme. Om det så bare handler om å skaffe seg hund eller elske i friluft. Og det var mens han jobbet med denne boka at han begynte å tenke. Hva er det jeg har gjort? Hva er det jeg har realisert? Utover at jeg har giftet meg og fått tre barn og mitt eget TV-program? Her sykler folk gjennom Sahara, de bestiger Mount Everest og svømmer rundt med flokker av delfiner. Hva med meg?
Fredrik Skavlan kunne bare komme på én ting. Én gang, for tre-fire år siden, da han var på ferie i Thailand sammen med sin venn Thomas Giertsen, tok Skavlan dykkersertifikat. Og i ettertid, når han har en pen, ukjent kvinne til bords, er han nødt til å komme trekkende med denne dykkingen. Om det fascinerende livet i havet. Om stillheten og mystikken som han liksom er så glad i. Har du møtt noen store fisk? spør damene alltid, og da er jeg nødt til å skifte tema.
For han har ikke møtt stor fisk.
Og han kan jo ikke lyve heller.
Alt han har sett under vann er noen gullfisk og en middels stor ål.
- Av og til sier jeg at ålen var en slange, men jeg strekker meg ikke lenger enn det. For sannheten er at jeg misliker mørket under vann og svømmer stående, som en havhest, sier Fredrik.
- Nå er du avvæpnende og selvironisk igjen.
- Ja, der ser du. Hehe. Det er jo litt halvparanoid, og dypest sett kanskje på grensen til psykopatisk, å kommentere og ironisere over seg selv hele tiden.
- Er det fordi du er på TV?
- Kanskje. Jeg lever et liv med konstante tilbakemeldinger. Det er som å stå foran speilet halve dagen, og det kan man bli helt tullerusk av. Men når man er kjent i Norge, så er man både stor og liten på én gang, vet du.
- Hva mener du?
- At selv om du er den feiteste karpen, så svømmer du fortsatt bare rundt og rundt i karpedammen.

– David Letterman kaller seg Your TV Pal. Det er en bra holdning. Det er bra å kunne være seerens trofaste venn på TV. Kunsten er ikke først og fremst å være flink. Kunsten er å ikke være irriterende.
– Jeg er alltid blid om morran. Det er eventuelt dagen som gjør meg sur.